Blod, sying av panne og alkohol i strie strømmer, enda en helg er over
Sjeldent har jeg vært såpass uthvilt på en mandag som jeg er nå. Fornuften tok meg og jeg la meg relativt tidlig i går for å være meg. En liten oppsummering av helgens høydepunkt er på sin plass.
Etter et lite forspill med Tenka klosser og en ekstremt klumsete radværing la vi turen mot Rickes (hva er nytt?). Pga en minibank så ble feltet delt opp ett hovedfelt med meg og Rolf som etterslep. Jeg husker noe om at noen kalte oss 'homo' eller noe slikt, et lite basketak og Rolf som plutselig sto foran meg og sa "no må vi gå!" mens blodet silte fra et riktigså pent kutt i pannen. "Det derre må syes" var den umiddelbare dommen fra vaktene på maxime som gav oss papir for å stoppe blødningen. Dermed bar det rett i en taxi og til legevakten med Rolf, mens jeg tuslet meg opp på Rickes hvor resten av folket fremdeles sto i kø, uvitende om hva som hadde skjedd. Etter et drastisk inntak av alkohol dro vi på karaoke-nachspill hos Britt og Anita. Vi sang, drakk, og showet til folket bestemte seg for å gå hjem. Da sovnet jeg nesten umiddelbart på en sofa. Da jeg våknet klarte jeg å forflytte meg til en seng hvor jeg sov til langt på dag. Da jeg endelig kom meg opp var det blitt ettermiddag og det var begynt å snø ute. Jeg slet meg hjemover i snøkavet og hatet. Jeg hatet først og fremst faktumet at jeg ikke hadde gått hjem med de andre. For det å våkne dagen derpå andre steder enn i sin egen seng, det blir det bare stress av, når en må starte dagen med å gå hjem.
Sjeldent har jeg vært såpass uthvilt på en mandag som jeg er nå. Fornuften tok meg og jeg la meg relativt tidlig i går for å være meg. En liten oppsummering av helgens høydepunkt er på sin plass.
Etter et lite forspill med Tenka klosser og en ekstremt klumsete radværing la vi turen mot Rickes (hva er nytt?). Pga en minibank så ble feltet delt opp ett hovedfelt med meg og Rolf som etterslep. Jeg husker noe om at noen kalte oss 'homo' eller noe slikt, et lite basketak og Rolf som plutselig sto foran meg og sa "no må vi gå!" mens blodet silte fra et riktigså pent kutt i pannen. "Det derre må syes" var den umiddelbare dommen fra vaktene på maxime som gav oss papir for å stoppe blødningen. Dermed bar det rett i en taxi og til legevakten med Rolf, mens jeg tuslet meg opp på Rickes hvor resten av folket fremdeles sto i kø, uvitende om hva som hadde skjedd. Etter et drastisk inntak av alkohol dro vi på karaoke-nachspill hos Britt og Anita. Vi sang, drakk, og showet til folket bestemte seg for å gå hjem. Da sovnet jeg nesten umiddelbart på en sofa. Da jeg våknet klarte jeg å forflytte meg til en seng hvor jeg sov til langt på dag. Da jeg endelig kom meg opp var det blitt ettermiddag og det var begynt å snø ute. Jeg slet meg hjemover i snøkavet og hatet. Jeg hatet først og fremst faktumet at jeg ikke hadde gått hjem med de andre. For det å våkne dagen derpå andre steder enn i sin egen seng, det blir det bare stress av, når en må starte dagen med å gå hjem.
« Hjem | Neste innlegg »
» Legg inn en kommentar