Gamle helter står for fall
Med Always Outnumbered, Never Outgunned har jeg helt mistet troen på at gamle helter skal finne opp kruttet på nytt. Makan til skuffelse må man tilbake til Leftfields oppfølgeralbum Rythm and Stealth for å finne. The Prodigy har siden 1992 vært synonymt med geniale trommer og orgasmisk bass. De startet elektronika sjangeren og var frem til '97 (Fat of the Land) ledende innen sjangeren sammen med Leftfield og Chemical Brothers (Leftfield har desverre også mistet punch'en).
Mange gode (fest)minner dukker opp når jeg hører noe fra Experience. Spesielt Charly som var den første låten jeg hørte, og som jeg prøvde å overbevise en meget skeptisk onkel om at dette kom til å revolusjonere musikk slik vi kjente det. Etter Charly kom singlene på løpende bånd. Everybody in the Place (bra single, elendig album versjon). Out of Space's sinnsyke trommer. Bassen i Wind it UP, og tunge beats i rolige Weather Experience. I '93 var jeg på konsert i Teatergaragen å så Prodigy live for første gang. Jeg var høyt oppe den dagen da jeg klarte å komme meg inn selv om jeg ikke var gammel nok.
I '95 kom oppfølgeren Music for the Jiltred Genereation og knuste seg inn på hitlistene med Break and Enter, Voodoo People og senere med de sinnsyke rytmene i No Good. På fest oppdaget vi de virkelige godlåtene i "the Narcotic suite". De som ikke fikk lyst til å røyke seg stein og rømme verden under de tunge beatsene i chilleren 3Kilos er ikke noen jeg tør stole på. I min mening er dette det beste albumet, men det er ekstremt jevnt mellom de tre.
Da Fat of the Land kom i '97 var vi bra skeptiske til punkstilen som kom godt frem på noen kjipe låter, men de ble raskt forbigått av kremlåter som Smack My Bitch Up, Breathe, Mindfields, Narayan og Climbatize. Dette rocker godt av dette albumet.
Prodigy era'en er nå definitivt over. Leve Prodigy!
Med Always Outnumbered, Never Outgunned har jeg helt mistet troen på at gamle helter skal finne opp kruttet på nytt. Makan til skuffelse må man tilbake til Leftfields oppfølgeralbum Rythm and Stealth for å finne. The Prodigy har siden 1992 vært synonymt med geniale trommer og orgasmisk bass. De startet elektronika sjangeren og var frem til '97 (Fat of the Land) ledende innen sjangeren sammen med Leftfield og Chemical Brothers (Leftfield har desverre også mistet punch'en).
Mange gode (fest)minner dukker opp når jeg hører noe fra Experience. Spesielt Charly som var den første låten jeg hørte, og som jeg prøvde å overbevise en meget skeptisk onkel om at dette kom til å revolusjonere musikk slik vi kjente det. Etter Charly kom singlene på løpende bånd. Everybody in the Place (bra single, elendig album versjon). Out of Space's sinnsyke trommer. Bassen i Wind it UP, og tunge beats i rolige Weather Experience. I '93 var jeg på konsert i Teatergaragen å så Prodigy live for første gang. Jeg var høyt oppe den dagen da jeg klarte å komme meg inn selv om jeg ikke var gammel nok.
I '95 kom oppfølgeren Music for the Jiltred Genereation og knuste seg inn på hitlistene med Break and Enter, Voodoo People og senere med de sinnsyke rytmene i No Good. På fest oppdaget vi de virkelige godlåtene i "the Narcotic suite". De som ikke fikk lyst til å røyke seg stein og rømme verden under de tunge beatsene i chilleren 3Kilos er ikke noen jeg tør stole på. I min mening er dette det beste albumet, men det er ekstremt jevnt mellom de tre.
Da Fat of the Land kom i '97 var vi bra skeptiske til punkstilen som kom godt frem på noen kjipe låter, men de ble raskt forbigått av kremlåter som Smack My Bitch Up, Breathe, Mindfields, Narayan og Climbatize. Dette rocker godt av dette albumet.
Prodigy era'en er nå definitivt over. Leve Prodigy!
« Hjem | Neste innlegg »
» Legg inn en kommentar